Information in English Information in English Informaci�n en espa�ol
       Informationen in Deutsch


     Norske Akevitters Venner
     Postboks 119, Manglerud
     0612  Oslo

     Tlf: 23 15 85 00
     Kontortid: 09.00 - 16.00

Våre sponsorer:








     Abonner på våre
nyheter (RSS)
     Abonner på alle
artikler (RSS)

    

Ulf Andenæs - på fastende hjerte

– Løiten Linie, Svarer Ulf Andenæs, Aftenpostens markante signatur gjennom snart en generasjon. – Løiten Linie, sier han en gang til. – Ubetinget.


Tekst og foto: Sjur Harby

Et øyeblikk lener han seg tilbake i stolen og stryker seg over barten, mens han kikker seg rundt og lar ordene hvile. Kolleger omtaler Andenæs som «britisk» av type. En gentleman av det gamle slaget. En mann i tweed. En mann med verdighet. Men også som mannen med øreklokkene.
   – En dyd av nødvendighet, kommenterer han.
   – Etter at Aftenposten slo seg på åpne kontorlandskaper, må du ty til hørselvern om du vil ha arbeidsro. Altså øreklokker i arbeidstiden på Andenæs.

So Norwegian
Han kikker bort på meg, en anelse urolig over karakteristikkene.
   – Ikke mine ord, sier jeg avvæpnende og føyer til:
   – Jeg har hørt det av andre. Av folk du kjenner og som sier det i beste mening. Det er de samme som hevder at du må være Vinmonopolets største kunde på linjeakevitt. Dessuten at du er en sann ambassadør for norske akevitter når du er på reisefot og at du antakelig fyller kriteriene for å bli æresmedlem i Norske Akevitters Venner mange ganger. Et øyeblikk blir det stille.
   – Min engelske kone vil neppe være enig med deg i dette med gentleman, sier han diplomatisk.
   – Antakelig heller ikke i oppfatningen av min person som spesielt britisk. I motsetning til det du refererer her kan hun gjerne utbryte: Oh, you are so Norwegian! Andenæs knepper en knapp i tweedjakken for understreke at det antakelig er hun som har rett av oss. Knappen kneppes så opp igjen og siste ord er sagt i saken.

Whisky
– Kan du begripe at vi la ned alle bygdebrenneriene her hjemme? Han ser spørrende på meg og fortsetter:
   – Jeg har reist mye i Skottland, besøkt det ene whiskydestilleriet etter det andre. Det er rundt 100 igjen av dem fremdeles. Det har vært mange nedleggelser der også, men oppmerksomheten og stoltheten rundt dette brennevinet har likevel vært en helt annen enn den som ble akevitten til del her hjemme. Her har vi rasjonalisert, effektivisert og monopolisert oss til kjedsommelighet. Det er som om vi skammer oss over de forutsetningene som skapte dette fantastiske brennevinet. I Skottland derimot … Han avbryter seg selv, kutter en setning og begynner forfra igjen. – Det er bygningsmassen, produksjonen, smaken, historien og menneskene som veves sammen med landskapet du reiser gjennom. Ta nå røyksmaken i enkelte av whiskyene for eksempel, sier han.
   – Du kan like den eller ikke, men den skyldes at kornet tørkes med varmluft fra ovner som fyres med torv. De har brukt torv i generasjoner fordi det ikke fantes skoger som kunne forsyne produksjonen med ved. Røyksmaken kan variere i styrke, alt etter hvilket merke du sverger til. Men smaken er ikke bare smak, det er inngangen til assosiasjoner, terskelen til et univers. Skjønner du? Visst handler dette om brennevin, men like mye om identitet, om kultur, om det å være noe, kunne noe, om å komme fra noe. Det sitter i ryggmargen på dem på en helt annen måte enn hos oss. Whiskyproduksjonen går tilbake til middelalderen da klostrene på de britiske øyer måtte brygge øl i mangel av vin. Du kan si at ølbryggingen var en forutsetning for whisky. Og skottene har sine skriftlige kilder, akkurat som vi har det: «Eight bolls of malt to Friar John Cor wherewith to make aquavitae.» Dette er første gang whisky nevnes på papir, og det stammer fra det såkalte Scottish Exchequer Rolls fra 1494. Tenk deg hva disse destilleriene betyr for reiselivet i dag, for opplevelsen av Skottland, for landets omdømme i verden. Whisky er vel det første vi tenker på, når Skottland nevnes.

Avismannen
Ulf Andenæs startet sin journalistiske karrière i syvårsalderen. Først som utgiver av familiens internavis i barndomshjemmet på Bestum i Oslo. Deretter ble det klasseaviser, skoleaviser, så kom tiden som redaktør i det konservative studenttidsskriftet Minerva. Men selv ble Andenæs aldri medlem i Den Konservative Studenterforening. Som student hadde han også jobb på si i Morgenbladet.
   – Avisen hadde en liten rubrikkannonse i Aftenposten. De søkte etter et menneske som kunne sakse stoff fra årgangene i forbindelse med 100 årsjubileet. Andenæs søkte og fikk jobben og hentet ut små og store episoder fra byen og landets liv gjennom hundre år.
   – Morgenbladet har jo skrevet om mye rart, så det ble en morsom serie om alt fra Nansen, Amundsen, unionsoppløsningen og bortkomne høner i Rådhusgata. Senere fikk jeg også fast jobb der som journalist.

Kulturminneverneren
Noen vil også huske Andenæs fra interiørmagasinet Bonytts spalter, hvor han sammen med Morten Krogstad og Terje Forseth sto bak artikkelserien «Hvordan skal det se ut i Norge?».
   – Dette var på 1970-tallet. Over hele landet var stemningen den samme. Det var riv, riv, riv. Forståelsen for vår nasjonale bygningskultur var tilfeldig, sveitserstilen direkte bannlyst, mens ferdighusprodusentene for mange ble svaret på det nye, det lettvinte og det moderne. Først med arkitekturvernåret i 1975 begynte det å løsne litt. Men se deg rundt. Hvor langt er vi egentlig kommet når du hører dagens vernedebatter og ser hva som skjer rundt omkring? Men på 70-tallet kom fokuset på de norske trebyene. Visst hadde enkeltområder som Damstredet i Oslo opplevd en vår allerede på 1960-tallet, men dette var heller unntaket som bekreftet regelen. Den gamle trehusbebyggelsen på Enerhaugen i Oslo ble erstattet av betongblokker, og bergenserne hadde gått i demonstrasjonstog for å bli kvitt Tyskebryggen. Vi fotograferte og skrev, vi viste hvilke muligheter og kvaliteter bygningsarven representerte. Det var moro. Men først og fremst mener jeg vi gjorde en viktig jobb.

Historikeren
Av sine kolleger beskrives Andenæs som den verdensvante kontinentaleren. En som har opplevd alt, lest alt og hørt alt. En som husker hva folk fant mellom linjene, en med hukommelse om ungdomsopprøret i Paris våren 1968, Richard Nixons besøk til Kina i 1972, Margaret Thatchers inntog i Downing Street nr. 10 i 1979, Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i Sovjetunionen i 1985, den kalde krigens opphør rundt 1990, partipressens svanesang, typografenes utmarsj og teknologiens inntog i avisredaksjonene. Han har en lineær hukommelse som holder orden på begivenheter og som gjør det enklere å resonere.
   – Alle historikere må ha det, sier han. Hvis ikke klarer du ikke å orientere deg i faget. Han studerte moderne historie i Oxford og kom derfor England tettere inn på livet enn de fleste av oss.
   – På det norske stipendium, presiserer Andenæs.
   – For å komme i betraktning var kravet at du hadde latin i fagkretsen. Jeg hadde gått på Katta i Oslo og hadde med meg faget derfra.

Oxfordianeren
– For meg ble tiden i Oxford skjellsettende på så mange måter. Ikke bare på grunn av læreanstaltene, det internasjonale miljøet, tradisjonene, arkitekturen og historien. Studiene her ble møtet med den tette byen hvor mennesker lever over og ved siden av hverandre på en helt annen måte enn her hjemme. I gamle universitetsbyer som Oxford har studenter vandret gjennom gatene i århundrer. De har drukket og spist sammen, og måltidene inngår i ritualer som binder dem sammen for resten av livet. Lesesaler og biblioteker har gått fra en generasjon til den neste uten nevneverdige forandringer. I slike byer er fortid, samtid og fremtid tre sider av samme sak.
   – Overgangen til Oslos drabantbyer ble derfor temmelig brutal, når jeg kom hjem til Norge igjen. Denne ødsligheten, de store, folketomme plenene, alt rommet mellom husene som ikke fristet til opphold og samkvem. Den teknologiske revolusjonen Hva tenker han om endringene han har vært vitne til i sin tid som avismann? Han startet med penn, notatblokk og en skrivemaskin. Teleksen ble et viktig hjelpemiddel for ham som utenlandskorrespondent. Etter hvert kom telefaks og datamaskin. Deretter skjøt den teknologiske utviklingen fart. – Første gang jeg ble satt foran en datamaskin, var i 1985, sier han. – Det har vært en viktig endring, den teknologiske revolusjonen som har funnet sted siden jeg startet som journalist. Dernest undrer jeg meg på hvor papiravisene skal ta veien. På morgenbussen til jobb er jeg ofte den eneste passasjeren som har en slik avis. De andre passasjerene leser på nett.

Hva kommer etterpå?
   – Dernest kan jeg jo ikke annet enn undre meg over hva som vil bli de nye store fellesarenaene for samfunnsdebatt og meningsutveksling. Klarer vi å holde en offentlig samtale i gang når plattformene og mediene blir så mange flere enn vi er vant til? Hvem velger og sorterer i fremtiden? Hvem kommenterer, hvor kommenteres det og på hvilken måte? Han spør og svarer ikke på spørsmålet mitt om klimaet for kritisk refleksjon i dag er et annet enn tidligere. Om det ikke er slik at all verdens medierådgivere og andre støysendere tåkelegger mer enn de avklarer? I stedet foretrekker Andenæs å spørre der andre trekker konklusjoner. Ofte lar han ordene gå en omvei før han slipper dem til, både muntlig og skriftlig. For hvem andre kan åpne en kommentar med setningen: «Gjennom mange år som reporter falt det i min lodd å formidle historier om terrorister.» Det var rettpsykiaternes rapport om Anders Behring Breivik han skulle kommentere, men det lød som åpningslinjen i Sigrid Undsets debutroman fra 1907, Fru Martha Oulie: «Jeg har vært min mann utro.»

Akevitt
Vi er tilbake til start igjen. Andenæs løfter glasset og lar akevitten sirkulere. Tak, vegger og gulv mønstres overfladisk før han fortsetter:
   – Du vet, akevitt funket aldri særlig godt i England. Jeg var Aftenpostens korrespondent og hadde fra tid til annen behov for å medbringe små oppmerksomheter når jeg skulle ut på oppdrag. Men der ble flaskene stående urørt i skapet. Tyskerne derimot, tyskerne, ja mellomeuropeere generelt – både i øst og vest, vil jeg si – de lyste alltid opp når jeg hadde med meg en flaske. En periode hadde jeg kontor i Wien og reiste på begge sider av det gamle jernteppet. Selv om de politiske og økonomiske forholdene kunne være temmelig forskjellige, var begeistringen for en flaske norsk akevitt alltid den samme. Ikke alle kjente den som brennevin, men historien om fatene som transporteres på Wilhelmsens båter over ekvator er en god fortelling. Smaken vil jeg si er fortreffelig. Ikke uovertruffen, men fortreffelig. Det har med kultur å gjøre. Mellom-Europa har sin snapskultur som passer den norske akevitten godt. Engelskmennene har sin gin og skottene sin whisky.

Historie
– I Oxford regnet man romerrikets fall i det 5. århundre for starten på den moderne historie. Her hjemme kaller vel dere arkeologer dette for folkevandringstid? Han forventer ikke noe svar. I stedet løfter han glasset og snuser på akevitten. Intervjuet er blitt en del av hans moderne historie.



 tilbake

Andenæs er spørrende:– Kan du begripe at vi la ned alle bygdebrenneriene her hjemme? Jeg har reist mye i Skottland,besøkt det ene whiskydestilleriet etter det andre. Det er rundt 100 igjen av dem fremdeles.