Information in English Information in English Informaci�n en espa�ol
       Informationen in Deutsch


     Norske Akevitters Venner
     Postboks 119, Manglerud
     0612  Oslo

     Tlf: 23 15 85 00
     Kontortid: 09.00 - 16.00

Våre sponsorer:








     Abonner på våre
nyheter (RSS)
     Abonner på alle
artikler (RSS)

    

På sporet av en brennevinshandler

Røhne het han. Brennevinshandler og innehaver av en skjenkestue på Hamar. For lenge siden. Er det mulig å finne sporene etter ham?


Tekst og foto: Sjur Harby

Det var fredag den 13. mai vi startet den arkeologiske undersøkelsen. I en av Hamar sentrums siste bakgårder var plassen ryddet og asfalten fjernet i påvente av arkeologen. Bygningsmassen på denne adressen strekker sine røtter helt ned i byens barndom, og har, underlig nok, unngått både riving og særlig modernisering. Likevel har tiden innhentet den. Forfallet er ikke bare langt fremskredent, det er overveldende. Til tross for dette skriver Alexander Bjørklund Austnes i sin hovedoppgave i etnologi fra 2003 at: «Etter rivingen av Sickelgården fremstår Røhnegården som et enestående eksempel på den gamle kjøpstadens bygårder.»

Hvem var Røhne?
Jens Eriksen Røhne var fra Stange i Hedmark. Han kom til Hamar våren 1849, og tok borgerskap som handelsborger og brennevinshandler i desember samme år. Ikke lenge etter reiste han seg en bygård med bakbygning. Den første branntakstforretningen ble holdt 30. desember 1851, og beskriver en handelsmann med ambisjoner og vind i seilene. Imidlertid døde han allerede i desember 1855. Enken Kirsti Røhne overtok virksomheten, og giftet seg på nytt med sin betydelig yngre handelsbetjent, Jens Larsen fra Løten. Larsen overtok med dette også ansvaret for gården, og tok borgerskap som brennevinshandler på Hamar i 1859. Med på lasset fulgte også brennevinsretten til avdøde Jens Eriksen Røhne.

Skjenkestue og dansesal
Men Røhne hadde ikke bare drevet brennevinshandel. Han etterlot seg også skjenkestue, samt et festlokale og en dansesal i bakbygningens andre etasje. Skjenkestuene hadde sine stamgjester, og en noe spesiell atmosfære, som er levende skildret av Eyvind Lillevold i Hamars historie, utgitt i forbindelse med byjubileet i 1949:
   «Særlig utover kveldene utfoldet det seg her et underlig miljø i en mer enn underlig atmosfære, hvori eimen av den billige finkel, av svette, skråtobakkrøk, os fra svovelstikker og tjæresmurte fettlærstøvler utgjorde identifiserbare bestanddeler. Innenfor selve skjenkestuen holdt de til, de som foretrakk en noe bedre vare enn 2-skillingsdrammen, og her stod om vinteren alltid og surret kjelen med den varme ponsen, hvis innhold for en del var vertens hemmelighet, men som iallfall hadde rask avsetning i 12-skillingsmugger og marksmugger, og når noe særlig gjaldt, endog i halvdalersmugger. Her kunne en også få kjøpt smørbrød, svære smørbrød med pultost.»
   Men de virkelige pengene lå i å arrangere dansekvelder, og Røhne var av dem som ikke lot muligheten gå fra seg. Men alle søknadene ble konsekvent avslått av politimesteren, som mente at: «I Forhold til Folkemængden - […] - har Fylderiet og alskens deraf flydende Orden desværre allerede naaet en betydelig Høide, og langt mer ville disse Udskeielser blive om en tillod offentlige Dansehuse». Han mente videre at: «Brændevinshandlerne har ikke Ræt til at klage og slettes ikke til ved Siden af Brændevinsskjænkeriet at befatte sig med en for Moraliteten saa bedærvelig Bedrift som den at holde offentlig Dansebod.» Men i følge Eyvind Lillevold ble saken brakt inn for justisdepartementet, som ga tillatelse til å arrangere dansekvelder annenhver søndag mellom klokka 17 og 22.

Den arkeologiske undersøkelsen
Norsk arkeologi har i liten grad beskjeftiget seg med tiden etter reformasjonen i 1537. Dette skyldes primært lovverket, som prioriterer de deler av historien som gjerne omtales som stein-, bronse-, jern- eller middelalder. Store utgravninger er utført i våre middelalderbyer Oslo, Bergen, Trondheim, Skien og til en viss grad Hamar, men knappe ressurser og tidspress har ofte ført til at de nyere kulturlagene er ofret til fordel for dem man er pålagt å undersøke. Hensikten var derfor ikke bare å finne spor etter Røhne og hans skjenkestue, men like mye å se hva en bakgård kan fortelle om livet i en innlandsby de siste 150 år. Hvilke spor har overlevd i grunnen? Hvordan er de bevart? Og hva kan de fortelle?

Gårdsplassen
En kan tenke seg at i en bakgård med fjøs, stall og mye trafikk, er det viktig å ha fast dekke på gårdplassen. Alternativet er gjørme og ufremkommelighet på regntunge dager, vår og høst. Og ganske riktig. Vi skulle ikke mer enn 10 cm ned i bakken, før spaden støtte på en brolegning. Ikke av den typen med fint tilhogde stein lagt i viftemønster, men passe store stein hentet i Mjøskanten og fundamentert i et lag av sand og strandgrus. Stikkprøver viste at brolegningen er inntakt, og dekker alle deler av gårdsplassen som ikke har vært bebygd. Ytterligere 15 cm under bakken dukket det opp et nytt, hardt lag. Det var den opprinnelige bakken med litt pukk i seg. Den gårdsplassen ingen kunne passere, uten å ødelegge skoene i vårløsningen.

Kjelleren
Mot syd stoppet imidlertid steinlegningen, og i stedet støtte vi på en gråsteinsmur. Tørrmurt, men med noe kalkmørtel i fugene. Vi byttet ut arkeologens graveskje med en minigraver, og avdekket mer av murverket. En halvmeter tykk, håndverksmessig utført og omtrent halvannen meter dyp kjellermur. Lengden dro seg opp mot tre meter. Men ikke bare var muren fint utført, i bunnen var det lagt steinheller som gulv. Sakte, men sikkert lot maskinføreren grabben gli langs hellene, mens gjenstander, stein og jordmasse raste ned fra sidene. Etter en times tid var konturene av et godt bevart kjellerrom avdekket. Mer var ikke nødvendig i denne omgang for å identifisere restene av Jens Larsens gamle gjødselkjeller. Bygningen er første gang beskrevet i 1864 som en stall- og uthusbygning. Den ble trolig revet en gang etter 1949.

Rike funn
Bare skrap, tenker du sikkert. Men funnene fra denne kjelleren forteller om søppelhåndtering i en annen tid enn vår egen. Den gang som nå var avfall både en ressurs og et problem. Mengdene var imidlertid i en langt mindre størrelsesorden enn det norske husholdninger i dag produserer. Mye ble brent, mye gikk på dynga, og det siste havnet der hvor det var ledig plass. I Røhnegården ble det en gammel gjødselkjeller som ikke lenger var i bruk.

Spor etter brennevinshandleren
Fant vi spor etter brennevinshandler Røhne, Jens Larsen og deres skjenkestue? Det er ikke godt å si. Men det den arkeologiske undersøkelsen i bakgården avdekket, var et vell av husgeråd, porselen og steintøy, øl- og brennevinsflasker, leker, redskaper, beslag, dyrebein, enkelte tekstilrester, glass og leirkrukker. Jernet var opprustet, tekstil og lær morkent, men ellers vitnet gjenstandene først og fremst om uheldige husmødre og utrøstelige barn som så sin kjæreste leke forsvinne ned i avfallsgropen. Gjenstandene er fragmenter av en hverdag i en tid da Hamar var en liten by ved Mjøsa. En tid hvor dampbåtene kom og gikk, hvor byens torg hadde en yrende handel, hvor bakere og slaktere kappedes om kundenes oppmerksomhet, og hvor tobakksrøyken hang tungt under taket i kaféene. Det var en by med øye for verden, med utstillingsvinduer mot gaten, verksteder i bakgården og trangbodde husholdninger helt oppunder kvisten.

Og så da?
Hva skjer nå? Tja, bakgården og festsalen har nok en gang skiftet eier, og et stykke forfallen Hamarhistorie skal vekkes opp igjen av tornerosesøvnen. Vertskapet Kirsti Hougen og Svein Ørsnes har siden 2009 drevet kaféen Tante Gerda i nabohuset. Nå har de også overtatt den gamle bakgården. Den skal settes i stand av lokale håndverkere. Kanskje gjenoppstår skjenkestuen om et par år. Kanskje blir bondestuen der bønder i byen tidligere kunne leie seg inn for natten, det stedet hvor Hamarfolk og tilreisende igjen kan få seg en dram til varm suppe på kalde dager.
   – Denne bygningen har så mange muligheter, sier Svein Ørsnes.
   – Den er som skapt for et glass akevitt, sier jeg.
   – Kanskje, sier Svein Ørsnes og ser bort på sin Kirsti.


 tilbake

Det var i den gamle gjødselkjelleren at fragmenter av historien dukket opp.